Med livvakt på skolevei

Vi skuer utover den majestetiske Aburrá-dalen og Colombias nest største by fra svevebanen. Sentrum og de velstående bydelene nede i dalbunnen, de fattige bydelene, las comunas, her høyt opp i fjellsidene - med panoramautsikt. Det motsatte av det vi er vant til fra Norge. Men det er mye som er annerledes her. Vi er på vei opp i Comuna 13 der barna nå får politibeskyttelse for å kunne gå til skolen.

381 drap pr 100 000 innbyggere kom Medellín opp i tidlig på nittitallet - på den tiden da Pablo Escobar sitt Medellín-kartell satte skuddpremie på politimenn og ga domstolenes representanter valget mellom å bli styrtrike eller å miste livet. I de 17 årene som er gått siden Escobar ble drept i 1993 har byen gjennomgått en metamorfose fra verdens voldeligste by til en av Latin-Amerikas mest attraktive metropoler både for investorer og turister. Byen fikk et av kontinentets største akvarier, biblioteker, kultursentra og en metro som ble integrert med sinnrike svevebaner – el metrocable - for å frakte folk opp i de høyereliggende, fattige bydelene. Tunge investeringer i infrastruktur og kultur som medførte en formidabel heving av livskvaliteten til de 3,5 millioner innbyggerne i "Den evige vårs by" - som byen med det behagelige klimaet er kjent som i Colombia. Utover på 2000-tallet var drapsstatistikken redusert med over 90% i forhold til skrekkårene under Medellín-kartellet.

Så ble Don Berna utlevert til USA.

Diego Fernando Murillo - alias Don Berna - var den tidligere geriljasoldaten som tok kontroll etter at Medellín-kartellet falt sammen. I byen etablerte han Oficina de Envigado som et andregenerasjons kartell mens han samtidig styrte den paramilitære militsen Bloque Cacique Nutibara som kjempet med FARC-geriljaen om kokainressursene kartellene måtte gi slipp på. I 2005 ble han arrestert, men fortsatte - slik Escobar gjorde i sin tid - å styre kokainbusinessen fra fengselet. I 2008 ble han derfor utlevert til USA av president Uribe, og Oficina de Envigado gikk i oppløsning.

To av hans nærmeste underordnede, Maximiliano "Valenciano" Bonilla og Érick "Sebastián" Vargas prøvde begge å ta styringen over La Oficina, og resultatet ble en blodig krig i Medellíns fattige bydeler. Fra 2008 til 2009 ble drapstallet ble fordoblet fra 1066 til 2186 og har i år fortsatt å stige.

I las comunas var det rundt 300 combos eller pandillas - gjenger av ungdommer som fikk drive fredelig på med sitt, så lenge de betalte og adlød La Oficina. Microtrafico - salg av narkotika - og andre relaterte aktiviteter som kunne plusse på inntekten: ran, utpressing, skattlegging av næringsdrivende ("beskyttelsespenger"), prostitusjon og pengespill.

Gjengenes bedagelige tilværelse ble så brutt da konflikten mellom Valenciano og Sebastián brøt ut. De to rivaliserende kokaineksportørene kjøpte seg lojalitet hos los combos med kontanter og våpen. Der et gjengmedlem bare for få år siden måtte sørge for egen inntekt og gjerne bare hadde en kniv eller et provisorisk skytevåpen å hjelpe seg med, fikk han nå maskinpistol og fast månedslønn. Men forutsetningen var at de nedkjempet rivalene. Den intensiverte rekrutteringen førte også til at barn ble innrullert i gjengene - de er enklere å manipulere og ikke minst under kriminell lavalder. Det internasjonale Røde Kors anslår at 30% av byens 4500 gjengmedlemmer som nå kjemper om kontrollen over las comunas, er mellom 10 og 17 år.

Fremme i nabolaget La Divisa ser vi den første gruppen på vei opp mot skolen. Ungdommene skratter og dytter hverandre. Et kjærestepar holder hender, i øret har de hver sin propp fra en mp3-spiller. Bildene vi tar av en lykkelig gjeng ungdommer på skolevei, kunne vært fra hvor som helst i verden, hadde det ikke vært for konstabel Jhonnatan Londoño fra Policia Comunitaria som går fremst i følget. Og deres knappe, litt fryktsomme, svar på spørsmål om hvordan det er å bo her. Men vel inne på skolens område begynner de å fortelle: Om gjengenes oppgjør og kamper. Om hvordan hver lille barrio på noen få kvartaler er én gjengs territorium, tydelig markert med rød spraymaling på hushjørnene. Om en gjeng tar seg inn på en annen gjengs territorium, er det en krigserklæring. Og det skjer ofte. Det er under disse balaceras - kuleregn - at mange utenforstående har blitt rammet av balas perdidas - kuler på avveie. Ingen ungdommer har blitt drept på denne skolen, men en av lærerne ble skadet av en rikosjett i tinningen. Senest for noen uker siden måtte den lokale kabelbanestasjonen stenge i flere dager på grunn av kamper mellom bandene. I en annen comuna brente en hel barrio ned etter flere dagers krigføring mellom to gjenger.

- Men ikke bare det, sier en gutt med Iron Maiden på t-skjorten. - Heller ikke vi kan bevege oss fritt. Han peker på en skole noen hundre meter bortenfor. - Dit bort kan vi for eksempel ikke gå. De som har en kjæreste eller en bestemor å besøke i det boligområdet, må betale gjengene en fast sum i måneden for å få krysse grensen.

Vi treffer rektor Marisol Arboleda inne på hennes kontor sammen med en av inspektørene, Giovanni Betancourt. Hun bekrefter barnas historier med lav, trist stemme. Lakonisk forteller hun om skolens kamp for å holde barna vekke fra gjengene. Det er ikke lett.

- Gjengene konkurrerer med skolen og myndighetene om befolkningens gunst. De arrangerer fotballturneringer og sancochos (som en norsk grillfest, men med en suppegryte). De fungerer som dommere i konflikter mellom ungdommen. Alt dette legitimerer deres aktiviteter. Med kontroll over befolkningen har de alle muligheter åpne.

Tårene står med ett i øynene hennes, og konstabel Londoño som har sittet med en kaffekopp i et hjørne, tar over: Barna får tilbud om en fast månedslønn på 65 000 pesos (ca 200 kroner) og et eget våpen. Som motytelse må de forplikte seg til følgende: Ikke la medlemmer fra konkurrerende gjenger slippe inn på eget territorium; selge stoff; erstatte våpenet i tilfelle det skulle bli beslaglagt; og de kan aldri, aldri under noen omstendighet trekke seg fra gjengen.

De to skolelederne forteller at gjengene egentlig kjemper om småpenger. Her er det ingen som har råd å betale de 30 000 pesos (ca 100 kroner) som et gram kokain koster. Det gjengene selger er marijuana og ikke minst bazuko og perico - ekstremt helseskadelige avfallsprodukter fra kokainfremstillingsprosessen.

- De operer som kommersielle bedrifter. De arbeider målrettet for å etablere utsalgssteder for stoffet - såkalte plazas de vicio - og for å få folk avhengige. Nylig ble det anlagt et slikt utsalgssted her i nabolaget der de i flere måneder delte ut stoff gratis. Strategien deres var klar: Dette skulle på sikt bli den mest lønnsomme plaza de vicio i hele Comuna 13.

Men om pengestrømmen her i slummen er ubetydelig, er det en milliardvirksomhet for de som styrer kokainflommen ut av landet. Grunnen til at kokaineksportørene finansierer gjengene er makten det gir å ha en urban hær på tusenvis av væpnede ungdommer til sin disposisjon. Og ikke minst røykteppet det legger over den egentlige, lukrative forretningen.

En av lærerne bekrefter problemet: - Narkotikatrafikken har penetrert den offentlige sfære. Korrupsjonen på alle nivåer er omfattende, og det er det som er den egentlige grunnen til at denne situasjonen har fått komme ut av kontroll.