04. kokainindustriens
AMAZONAS

Kokamark med jordskred som følge av errosjonen avskogingen har ført til.
"Laboratoriet" nede til høyre.

Kokadyrking og kokainproduksjon er en av de alvorligste truslene mot regnskogene og deres biodiversitet i Sør-Amerika. Dette gjelder den veldige Chocó-jungelen på stillehavskysten av Colombia, og spesielt den nordvestlige del av Amazonas – som deles av Colombia, Ecuador, Peru og Brasil. Peru passerte i 2010 Colombia som verdens største kokaprodusent, og også Ecuador og Brasil blir i stadig større grad involvert i kokadyrking, kokainproduksjon og kokaintrafikk. Vi skal her se på konsekvensene av hver av disse aktivitetene for regnskogen.

I løpet av det siste 10-15 årene har bekjempelsen av kokadyrkingen blitt intensivert i Colombia – blant annet i form av sprøyting med plantegift fra fly og manuell rydding av kokamarker. Kokavirksomheten har dermed flyttet til a) mer utilgjengelige steder som er vanskelige å oppdage, og b) nærmere grensene mot Stillehavet på den ene siden og Brasil/Peru på den annen for å forkorte transportrutene kokaintrafikken gjør nytte av og dermed redusere risikoen for beslag. Uheldigvis bidrar begge disse momentene til at det er regnskogen kokainindustrien nå har søkt tilflukt i – nærmere bestemt Chocó-jungelen i vest og Amazonas i sørøst. Områdene er utilgjengelige og dermed egnet til ulovlig virksomhet, og den tette skogen gjør det også vanskelig å oppdage virksomheten fra luften.

Leonardo Correa fra UNODCs koka-monitoreringsprosjekt SIMCI presenterer i dette foredraget hvordan kokadyrkingen forandrer landskapet i Colombia.

Rydding av skog

Det meste av Amazonas og Chocó er urskog. Denne blir ryddet og brent for å gi plass til kokamarkene. Resultatet er massive utslipp av CO2 til atmosfæren, errosjon som fører til sedimentering av elvene, og alle de øvrige konsekvensene tap av regnskog fører med seg. I og med at myndighetene sprøyter eller rydder kokamarker etterhvert som de blir oppdaget, flyttes markene videre fortløpende, den effektive produksjonsperioden til en kokaåker er gjerne bare et par år, og det er dette forholdet som gjør at en anslår at hvert gram kokain har medført hogging av én kvadratmeter regnskog. En hektar koka høstes for øvrig fem ganger om året, og hver høsting gir ca. 2 kilo kokainbase.

Planting av koka

Deretter følger selve dyrkingen av kokaplantene. Jorden i jungelområdene er er i utgangspunktet ikke egnet for jordbruk, så det kreves langt mer bruk av kunstgjødsel enn i andre områder. I tillegg kommer at siden kokamarken skal flyttes videre om et par år uansett, trenger man ikke ta hensyn til om jorden ødelegges. I 93% av tilfellene benyttes kunstgjødsel og i snitt gjødsles det 70% mer enn i vanlig jordbruk.

I tillegg benyttes store mengder insektsmidler, omtrent ti ganger mer enn i vanlig jordbruk. De tomme plastbeholderne for både kunstgjødsel og insektsmidler kastes rett i elven, der de gjenværende restene forurenser vannet. Fisk og dyr blir forgiftet og dette fører igjen til helseproblemer for menneskene som befinner seg lenger oppe på næringskjeden.

Bastiaan Louman fra forskningsinstituttet CATIE i Costa Rica forteller her om kokainindustriens miljøkonsekvenser i Latin-Amerika.

Produksjon av kokain

Når kokabladene er plukket begynner den kjemiske prosessen som skal resultere i kokain. De to første trinnene i denne prosessen som produkserer henholdsvis kokapasta og kokainbase, foregår enten på kokagården eller i primitive "laboratorier" i umiddelbar nærhet. I begge tilfeller blir denne prosessen utført ved en elv for å sikre rikelig tilgang på vann som er en nødvendig komponent i prosessen, og som også brukes til å rengjøre beholderne underveis.

Produksjon av kokapasta foregår ved at bladene blandes med kalsiumhydroksid og parafin eller bensin. Fra denne væsken esktraheres så kokainet ved tilsetting av svovelsyre. Den resterende væsken går – gjett? – i elven.

I det neste trinn av prosessen foredles kokapastaen til kokainbase. Pastaen blandes ut med svovelsyre og tilsettes potassiumpermanganat for å fjerne urenheter. Kokainet felles ut med ammoiniakk e.l. og tilsettes tilslutt aceton eller andre løsemidler. Produktet en henter ut av dette er kokainbase – og resten går i elven.

Årlig går det hundretalls millioner liter av disse giftige kjemikaliene rett ut i regnskogens elver som følge av denne produksjonsprosessen.

Bosetning

For hver hektar skog som hogges for å plante koka, regner en med at det hogges ytterligere to hektar skog – til veier, til hus til arbeiderne, hus til arbeidernes familier som etterhvert ankommer, beitemark til buskap som familiene anskaffer, åkre til dyrking av mais og grønnsaker som disse menneskene trenger. Pengene kokabøndene tjener på kokadyrkingen, investeres gjerne i å rydde mer skog for å dyrke legale jordbruksprodukter. Kokadyrkingen er såpass lukrativ at den en av de viktigste faktorene i å drive den såkalte "jordbruksgrensen" innover i jungelen.

Etter kokadyrkingen

I og med at kokamarkene ikke er i drift lenger enn et par år, ville en kanskje tro at markene ville vokse igjen med skog etter de blir forlatt. Det skjer dessverre i svært liten grad. For det første er jorden så utpint etter den intense bruken og etter alle kjemikaliene som er brukt (kokainindustrien bryr seg lite om disse konsekvensene) at det er vanskelig for skogen å gjenerobre de tapte områdene. Dessuten har allerede områdene økt i verdi nettopp fordi de er hogget. Nå er de om ikke annet egnet som beitemark for kyr. Slike kvegdrift er en annen viktig faktor i avskogingen av Amazonas, og ikke minst er kvegrancher en attraktiv hvitvaskingsmetode for kokaintrafikkantene – som i tillegg gir dem en legal fasade og status.

Illegalitet

På tross av de alvorlige konsekvensene over, er kanskje den verste effekten av kokainvirksomheten i Amazonas, den kultur av illegalitet den skaper. Kokadyrkingen og kokainproduksjon- og transport er alle aktiviteter som er kontrollert av væpnede, illegale grupper. I Colombia er dette enten gerilja eller narkoparamilitære grupper.

Denne lovløse kulturen som skapes, bidrar på den ene siden til å stimulere alle andre typer av illegal virksomhet: ulovlig hogst, ulovlig mineralutvinning, ulovlig handel med faunaprodukter og så videre som alle er aktiviteter som er svært skadelige for regnskogen. I tillegg til dette forhindres utvikling av legale aktiviteter som kunne vært drevet kontrollert og bærekraftig – dels fordi de ulovlige aktivitetene vil være mer lukrative, og fordi bandene som kontrollerer disse områdene ikke ønsker at slike prosjekter skal konkurrere om arbeidskraft og andre ressurser.

Den kriminelle kulturen gir også grobunn for en altomfattende korrupsjon som umuliggjør andre tiltak for å redde regnskogen, som for eksempel det norskstøttede REDD, som innebærer støtte til lokalbefolkning og jordeiere for å la skogen stå. Dette fordrer imidlertid langsiktighet og tillit mellom aktørene, noe som er lite forenlig med det inferno av vold og korrupsjon som narkotikabransjen skaper.